Historien om Natascha Kampusch

Jeg har nylig hørt gjennom en ny lydbok, denne gangen var det 3096 dager av og om Natascha Kampusch.

Historien om hennes liv er vel kjent for de fleste, men mange kjenner ikke til detaljene, og her får man høre hennes egen fortelling om hvordan hun hadde det, hvordan hun følte det og hva hun tenkte,

fra hun var 10 til hun var 18, i kidnapperens varetekt.

En morgen på vei til skolen ble hun dradd inn i en varebil og bortført. Før den tid hadde hun levd et relativt normalt familieliv, med skilte foreldre som kranglet, og livet var ikke bare enkelt. Denne dagen hadde hun gått til skolen uten å ha sagt adjø til moren som hun hadde kranglet med, og dette var en av tingene som hang over henne i fangenskapet, at hun og moren hadde skiltes som uvenner.

Men dette var tross alt bare en liten bekymring av mange. Hennes kidnapper, Wolfgang Priklopil, en mann med psykiske problemer som levde alene, holder henne fanget i et ca. 5 m2 stort rom i kjelleren. Ikke nok med det, rommet er gjemt bak en betongdør, fullstendig lydisolert, hvor man så må krype gjennom en smal åpning, og denne åpningen er dekket av et skap som er skrudd fast, så vidt jeg husker kom det frem i boken at han brukte minst en time på å komme seg inn til henne gjennom alle sine sikkerhetstiltak frem til kjellerrommet.

Det er selvsagt ingen vinduer, i taket er det en vifte som slipper inn luft, og som bråker konstant. I starten står lyset på hele tiden, så det er selvsagt vanskelig å sove, etterhvert blir lyset slukket til fast tid hver kveld, noe som fører til at det blir stummende mørkt. Hun har ingen kontroll selv over lyset.

Det er ikke til å tro at en 10 år gammel jente kommer seg gjennom dette marerittet med vettet i behold, det er ufattelig å høre hennes tanker der nede i total isolasjon, hvordan hun jobbet mentalt med seg selv, hvordan hun ble nødt til å underkaste seg den gale mannen som holdt henne fanget, samtidig som hun satte noen grenser, blant annet nektet hun å kalle ham Maestro, og hun nektet å knele for ham.

Midt i all galskapen føler hun også en slags sympati for mannen som holder henne fanget, hun ser at også han har sine problemer, dette er den ene personen hun  har å forholde seg til i 8 år, den eneste menneskelige kontakten hun har.

I begynnelsen var behandlingen «ikke så verst» i forhold til hva den seinere ble. Hun fikk en del av det hun ba om, som kjeks, bøker, en TV som hun kunne se video på, en radio, som var fast innstilt på en kanal i et annet land, så hun ikke kunne høre nyheter på et språk hun forstod. Det tok mange måneder før hun for første gang fikk komme ut av sitt fangehull. Det sjokket hun fikk da hun så hvor godt innegjemt hun var tok nesten fra henne gleden ved å slippe ut litt. Hun fikk denne gangen lov til å komme opp for å ta seg et bad. Dette var en av de tingene hun hadde elsket i sitt vanlige liv, og hun brukte de anledningene hun kunne til å drømme seg tilbake til den tiden. Hun fikk også malt cellen sin i samme farge som hun hadde på rommet hjemme, så hun kunne innbille seg selv at det var der hun var.

Hun inngikk en avtale med sitt fremtidige voksne jeg om at når hun en gang ble voksen skulle hun ut derfra. Gjerningsmannen på sin side gjorde det han kunne for å psyke henne ut. Det var nok en underdanig slave han ønsket seg, en som ville underkaste seg, og som han kunne få makt over, samtidig som han hadde selskap, for det var nok i bunn og grunn det han savnet.

Han sa til henne at foreldrene ikke savnet henne, at de ikke var glade i henne og andre ting som ville ta motet fra henne. Men merkelig nok klarte han ikke å knekke denne jenten, gjennom alle disse årene klarte hun å bevare fatningen, til tross for alt hun ble utsatt for.

For lidelsene stoppet ikke med kidnappingen, isolasjonen og den psykiske torturen. Hun ble utsatt for ufattelig mye fysisk mishandling. Hun skrev etter hvert ned det hun ble utsatt for, og det kunne være flere hundre slag på en dag. Han slo opp igjen eksisterende sår, i tillegg til dette måtte hun slave og jobbe for ham, både med rengjøring, oppussing, matlaging og det han ellers ba om. 

En annen måte han torturerte henne på var ved å nekte henne mat. Gjorde hun noe feil, sa hun ham i mot, snakket hun uten lov, kunne han la henne gå dagevis uten mat, flere ganger var hun nær ved å sulte i hjel. Hun var stadig på sultegrensen og veide perioder under 40 kilo.

Hun prøvde å ta livet sitt, uten å lykkes. Samtidig som alt dette skjedde hadde hun skrekken hengende over seg, hva som ville skje om noe skulle skje med ham når hun satt innestengt nede i cellen sin, hun vil sakte men sikkert sulte i hjel.

Mennesker som isoleres på den måten Natascha ble får svært raskt store fysiske og psykiske problemer i følge studier som er gjort. Selv mennesker som isoleres frivillig, får problemer selv etter svært kort tid. I et frivillig forsøk på 48 timer i total isolasjon i et helt mørkt rom for 6 personer, fikk personene hallusinasjoner, mistet totalt tidsfølelsen, og mistet evnen til å løse de enkleste oppgaver, som å komme på ord som begynner på f. En hadde mistet 36% av hukommelsen, flere var mye lettere påvirkelige enn før isolasjonen, de trodde på alt den første personen de møtte sa til de.

Denne type isolasjon opplevde Natascha stadig vekk, i tillegg til at hennes isolasjon ikke var frivillig, og innebar en stor andel frykt. Den eneste hun møtte etter all denne isolasjonen var kidnapperen, det er utrolig at hun ikke bukket under både mentalt og fysisk.

BBC har laget en dokumentar om dette forsøket. 

Nataschas historie er svært fascinerende og vel verdt å bruke tid på. Man finner også klipp på youtube som viser hennes fangehull gjennom alle disse årene. Selv om hun etter hvert fikk tilbringe en del tid oppe i huset, og også noen ganger ble tatt med ut, så var og ble dette stedet hennes fangehull. Hun våget ikke å be om hjelp fra andre, for hennes kidnapper hadde sagt han ville drepe enhver hun tok kontakt med, og hun tvilte ikke et sekund på at han mente alvor.

Det at hun faktisk en dag klarte å ta mot til seg og stikke av, godt hjulpet av at Priklopil fikk en telefon da de var ute og vasket bilen, er i grunn en sensasjon i seg selv, mennesker i situasjoner som hennes er vanligvis så ødelagte at en slik avgjørelse vil være uoverstigelig å ta.

Natascha Kampusch er virkelig en bemerkelsesverdig person.