Oss islamofobe imellom.

I følge en undersøkelse fra den tyske tenketanken Friedrich-Ebert-Stiftung hevdes det at nær annenhver europeer er fiendtlig innstilt til islam og muslimer. Islamofobi kalles denne sykdommen som man har oppfunnet for dem som misliker islam, og som rammer hardt og vidt etter hva jeg har observert.

Man har altså klart å sykeliggjøre halve Europas befolkning, det må virkelig sies å være en prestasjon i ekstrem hersketeknikk som mangler sidestykke. Man kunne nesten mistenke det for å være  et desperat forsøk på å prøve å få mer penger til psykiatrien, for det er det faktisk et stort behov for, men det er nok neppe det som er grunnen.

Tidligere denne uken gikk Eskil Pedersen, Auf-lederen, ut med ganske harde karakteristikker på sine meningsmotstandere:

«– Jeg er sikker på at det er mange som deler holdningene til Anders Behring Breivik, sier Eskil Pedersen.

– Vi leser det på nett, vi ser det i hverdagen. Det er til dels ganske rasistiske holdninger og vi må debattere dem med full styrke.

AUF-lederen mener det er naivt å tro at fordommene sprekker, bare slike holdninger blir brakt fram i dagen.

– Vi kan ikke bare la dem lire av seg på nettsider og i aviser. Mange skriver ting vi får vondt i magen av. Vi må debattere med dem som mener at vi bør velge bort det flerkulturelle samfunnet.

– Vi må begynne med politikerne, fordi det er mange mennesker som lytter til dem, avslutter Pedersen.»

Det er tydeligvis ikke lenger akseptabelt å ønske bort det flerkulturelle samfunnet. Personlig må jeg si at jeg sliter veldig med å finne bekjente som ønsker og forsvarer det flerkulturelle samfunnet, uansett politisk retning er det en utbredt enighet om at det flerkulturelle eksperimentet ikke er positivt.

Tanken er i utgangspunktet god, men når det viser seg å fungere så dårlig i praksis som det faktisk gjør, må det være på tide å stikke fingeren i jorden og se seg omkring og vurdere konsekvensene.

Er det fremmedfrykt som gjør at mennesker er skeptiske til islam, eller er det noe annet?

Er det fremmedfrykt som ligger bak når man er skeptisk til noe man kjenner godt til, har lest mye om, erfart personlig eller kjent på kroppen? 

Og er fremmedfrykt alltid negativt, er det ikke nettopp frykten for det fremmede som har reddet mennesker, og ikke minst dyr, opp gjennom tidene, det å være skeptisk til nye situasjoner, til man har observert om situasjonen er trygg? Tror dere kanskje indianerne angrer litt på at de ikke led av mer fremmedfrykt og europeerfobi den gangen for noen hundre år siden?

Jeg vil påstå at det norske folk også i stor grad har tatt imot «de fremmede» med åpne armer. Men når de åpne armene blir møtt med et slag i trynet, er man fremmedfiendtlig om man reagerer negativt på det? Hvor mye kan man forvente og forlange av at vi skal tilpasse oss når man kommer til vårt land med et helt annet verdi og moralsyn enn den opprinnelige befolkningen, hvem skal tilpasse seg, de nyankomne eller vertene?

Siden 22.juli har media prøvd å plassere ansvaret for den grusomme handlingen der ansvaret ikke hører hjemme, nemlig hos Frp og de som er kritiske til den innvandringspolitikken som har vært ført de siste tiårene. Nå har også flere Ap-politikere kommet på banen. Snakk om å ha frekkhetens nådegave. 

I Dagbladet i dag stod det en kronikk jeg tror det er mye rett i: «Tragedier skapes av folk som faller utenfor og ønsker å straffe samfunnet for det.»

«Verken Hitler eller Idi Amin var psykotiske i «gjerningsøyeblikket». De ble ikke mindre utilregnelige av det. At Anders Behring Breivik ikke er det, gjør han verken mer tilregnelig eller mindre syk.»

«Anders Behring Breivik er et skadet menneske. Han har aldri nådd en nevrotisk struktur som deg og meg. Evnen til å danne en indre konflikt er altså i liten grad utviklet. Konflikten er med andre ord i sin opprinnelige form, mellom individ og miljø. Dette gjør Anders Behring Breivik på mange måter til et barn i en voksen. Hadde han vært posisjonert i forhold til makt, ville han kunne utrette skade langt utover 22. juli-tragedien.»

Det er vel antagelig det mest fornuftige som er sagt om dette på lenge, man må se at denne mannen ikke er en av mange, men noe helt for seg selv. 

Når noen sprenger seg i luften og dreper mange uskyldige er det en del iblant oss, vi vet vel alle hvem de er, som mener at det er synd på disse menneskene fordi de er utsatt for ett eller annet, som enten USA, Israel eller noen andre fra vesten står bak, og som gjør disse menneskene så desperate at de tyr til disse ekstreme tiltakene. Det er aldri deres ideologi det er noe feil med, det er aldri noe feil med islam, selv om utallige terrorangrep i islams navn er utført, og man finner unnskyldninger for terroren i islam, og oppfordringer til drap på vantro i Koranen.

Når Israel utsettes for terrorangrep er det i bunn og grunn fortjent og ikke annet enn å forvente, i følge den norske ambassadøren i Israel som uttaler: ”Vi anser okkupasjonen som grunnen til terror mot Israel”

Javel, så man kan altså forstå og akseptere at Israel utsettes for terror på grunn av sin politikk.

 Kan man på samme måte forstå at et norsk politisk parti utsettes for terror grunnet sin politikk, for det var nettopp et bestemt parti og en del enkeltpersoner som var målet for terroren. Om man bruker den samme logikken så kan man altså «anse Aps politikk som grunnen til terroren»

Man burde slippe disse beskyldingene om ansvar og skyld i denne saken, for som psykologen skriver i innlegget jeg nevnte så er dette gjerningene til en syk mann. Men om nå Ap skal fortsette det som media har påbegynt, nemlig å sette medskyldig-merkelapper på mennesker som har et annet syn på innvandring og islam enn det de selv forfekter, så må de faktisk akseptere å selv bli gransket for det samme. For det var deres politikk og konsekvensene av den ABB hatet, på samme måte som palestinske terrorister hater Israel og jødene, så om Norges utsendte kan hevde at noen er medskyldige i den ene saken må de granske seg selv før de begynner å stemple andre.

Det er en skitten og guffen hersketeknikk man bruker i disse tider, siden Ap er offeret er det ikke så lett å slå tilbake,  men skal de benytte seg av den taktikken til å kneble sine motstandere vil de komme til å tape sympati på det. Eskil Pedersen og flere andre ser ut til å mene at nå må man slutte å mislike multikultur, det er moralsk forkastelig å mene det, fordi han selv ikke mener det. 

Han presterte faktisk å anmelde Tybring-Gjedde for rasisme, for å uttale dette:

«– I Groruddalen blir blonde jenter mobbet og farger håret sitt mørkt, barn blir truet med juling fordi de har salamipølse på brødskiven i matpakken, gutter med innvandrerbakgrunn truer norske gutter med juling dersom de ikke får mer spilletid på fotballaget.»

Alt sammen er sant og kan dokumenteres, men det er rasisme å si sannheten, når den ikke passer inn i Eskil Pedersens univers.

Den type politikere tror jeg rett og slett vi klarer oss uten. 

Siden å mislike islam kan kalles islamofobi, antar jeg at å mislike nazisme kan kalles nazifobi.

Jeg lider antagelig av begge deler

De utvalgte

Jeg har tidligere lest en god del krim, de siste årene har det blitt mindre, jeg gikk kanskje litt lei, eller fant ikke nye, gode forfattere etter at de andre var utlest, men nylig kom jeg tilfeldigvis over en bok som var vanskelig å legge fra seg, noe det er en stund siden jeg har opplevd sist. Boken heter «De utvalgte» og er skrevet av Sharon Bolton.

Forfatteren var helt ukjent for meg, og dette er dessuten hennes første  bok, hun har visst så langt skrevet to.

Uvisst av hvilken grunn lå denne boken i bokhyllen min, jeg husker ikke hvorfor jeg kjøpte den, tror kanskje den kom gjennom en bokklubb på nettet en gang, så jeg tok den frem en dag og begynte å lese.

Raskt blir man revet med av historien, som begynner med at bokens hovedperson, Tora, skal begrave den døde hesten sin, og i gropen hun graver kommer hun over et lik av en kvinne. Det spesielle med liket er at det både er surret inn i tøy, men også at hjertet er fjernet, og at det er skåret inn noen runer på kvinnens rygg.

Tora som er fødselslege på det lokale sykehuset på Shetland, hvor hun har flyttet fordi hennes mann kommer derfra, blir interessert i saken, og hjelper også til med informasjon under obduksjonen, hvor de finner ut at kvinnen nylig hadde født før sin død.

Tora roter i noe som noen tydeligvis vil holde hemmelig, livet blir ganske farlig for henne etter hvert, og hvem hun kan stole på begynner å bli ganske uklart. Men Tora lar seg ikke skremme, og sammen med en politikvinne som er på saken bruker hun sine muligheter innen helsevesenet til å finne informasjon om kvinner som er døde på litt merkelig vis.

Man bør jo aldri fortelle for mye av handlingen for ikke å avsløre for mye for kommende lesere, men jeg kan trygt anbefale denne boken, som jeg syntes er svært bra skrevet, og som er av den type bøker man gjerne leser flere av.

Historien og slutten er kanskje ikke helt realistisk, men den legger ikke noen demper på boken likevel mener jeg.

Den nye kulturen.

Man lurer stadig på hvilket samfunn vi kommer til å få i fremtiden.

Det trygge, gode, fredelig samfunnet mange av oss har vokst opp i og setter stor pris på ser ut til å være i ferd med å forsvinne, politisk vedtatt av våre politikere, uten å ha spurt folket til råds.

Man kommer oftere og oftere over små drypp som viser hvilken vei det går, både i vårt samfunn og i andre europeiske land.

Nylig kunne vi lese at i Nederland har rundt 40 prosent av marokkanske gutter og menn i alderen 12 – 24 år vært pågrepet av politiet en eller flere ganger. Også kriminalitet blant jenter med marokkansk bakgrunn er et voksende problem.

Hva i alle dager er grunnen til dette? Manglende oppdragelse eller er det en bevisst forakt for samfunnet som har tatt imot en og gitt dem et bedre liv?

 I Danmark var det nylig en sak hvor et lekeland vedtok å nekte alle somaliere adgang. Selvsagt ble det bråk om det, og det er jo også en svært spesiell ting å gjøre, men det sier kanskje litt om hvilken situasjon man har havet i når man går til denne ytterligheten. Bakgrunnen var at det dukket opp 900! somaliere på en gang. I seg selv kanskje ikke et problem, hadde det ikke vært for at det endte i masseslagsmål, og at det ikke var første gang man opplevde denne type problemer.

Så kan man lese om situasjonen i fotballmiljøet i Groruddalen.

 

Trenerne er redde for unge fotballspillere, foreldre stiller ikke opp, kontingent blir ikke betalt, vold, aggresjon, manglende respekt for regler ser ut til å bre om seg.

«-Under en kamp mellom Grei og Vestlis 13-åringer på Greibanen ble tre Vestli-spillere bortvist av treneren grunnet dårlig oppførsel. Spillerne satte seg på tribunen og sjikanerte Grei-spillernes foreldre. Da de på nytt ble bortvist, knuste de bilruta til treneren og tisset på draktene sine.

-Vi har forsøkt å lage litt rammer rundt kampene med musikk og speaker, i tillegg har vi hatt vakter. En vakt som gikk rundt banen under en kamp fikk en stein i hodet, og da ville jo selvfølgelig ikke han være vakt lenger. Volden har eskalert, mener Kjepperud.

  -Vi hadde tapt 2-5. Dommeren hadde blitt angrepet av våre spillere, fordi de syntes han var dårlig. Sånn kan vi ikke ha det, seier leder i Grorud IL, Richard Pedersen.

  -Under Grorud Cup gikk det fullstendig galt med et Romsås-lag. Etter tap, raserte de en garderobe. Romsås-spillerne ble også tatt på fersken da de stjal brus fra Groruds klubbhus. – Jeg tok dem på fersken og hold fast den ene gutten. Da spurte jeg Romsås-lederen hvorfor han ikke gjorde noe, han svarte at han ikke turte.»

Og det mangler ikke på eksempler på fotballkamper med multikulturelle innslag som ender i bråk:

Her klikker det for fansen til det irakiske 16-årslaget i Gothia Cup

Lag fra «Trøndelag» angrep politiet og motspillere. Hele laget, inkludert trenerne, er bortvist fra Ekeberg-sletta. - De kom gående over sletta med trestokker.

Bedriftskamp med kurdisk lag endte i masseslagsmål:

Juniorlag måtte ha politieskorte.

Fotball-ledere slår alarm om vold og trusler.

"Både Smith og Nordstrand-leder Rydningen konstaterer at problemene ofte oppstår rundt flerkulturelle lag. De mener at også den delen av problemet må belyses."

Masseslagsmål etter fotballkamp i Gutter 16

Politi slått av motspiller.

En spiller på Drammen politiidrettslag har nå anmeldt en motstander etter bedriftsfotballkamp mot innvandrerlaget Viktoria. Opptrinnet fant sted da lagene nylig møttes til syverkamp i Mjøndalshallen.

Voksne supportere angrep spillere i Norway-cup

Man får inntrykk av at det stadig oftere oppstår vold og bråk i forbindelse med fotballkamper, og at hver gang det skjer er et innvandrerlag involvert. Kultur eller ukultur, et voldsomt og ukontrollerbart sinne over tap, rett og slett manglende evne til å akseptere nederlag, en umulig kombinasjon om man skal bedrive konkurransesport.

Jeg leste en gang en bra kommentar på rights.no, som jeg ikke finner igjen dessverre, om hvordan mange innvandrergutter oppdras som prinser og ikke takler nederlag. Er de ikke flinkest så takler de det ikke, de tåler ikke tap, de tåler ikke å ikke være best. Sånt må det bli bråk av, og det ser vi stadig oftere eksempler på.

Må vi akseptere denne nye kulturen, har vi egentlig noe valg?

Historien om Natascha Kampusch

Jeg har nylig hørt gjennom en ny lydbok, denne gangen var det 3096 dager av og om Natascha Kampusch.

Historien om hennes liv er vel kjent for de fleste, men mange kjenner ikke til detaljene, og her får man høre hennes egen fortelling om hvordan hun hadde det, hvordan hun følte det og hva hun tenkte,

fra hun var 10 til hun var 18, i kidnapperens varetekt.

En morgen på vei til skolen ble hun dradd inn i en varebil og bortført. Før den tid hadde hun levd et relativt normalt familieliv, med skilte foreldre som kranglet, og livet var ikke bare enkelt. Denne dagen hadde hun gått til skolen uten å ha sagt adjø til moren som hun hadde kranglet med, og dette var en av tingene som hang over henne i fangenskapet, at hun og moren hadde skiltes som uvenner.

Men dette var tross alt bare en liten bekymring av mange. Hennes kidnapper, Wolfgang Priklopil, en mann med psykiske problemer som levde alene, holder henne fanget i et ca. 5 m2 stort rom i kjelleren. Ikke nok med det, rommet er gjemt bak en betongdør, fullstendig lydisolert, hvor man så må krype gjennom en smal åpning, og denne åpningen er dekket av et skap som er skrudd fast, så vidt jeg husker kom det frem i boken at han brukte minst en time på å komme seg inn til henne gjennom alle sine sikkerhetstiltak frem til kjellerrommet.

Det er selvsagt ingen vinduer, i taket er det en vifte som slipper inn luft, og som bråker konstant. I starten står lyset på hele tiden, så det er selvsagt vanskelig å sove, etterhvert blir lyset slukket til fast tid hver kveld, noe som fører til at det blir stummende mørkt. Hun har ingen kontroll selv over lyset.

Det er ikke til å tro at en 10 år gammel jente kommer seg gjennom dette marerittet med vettet i behold, det er ufattelig å høre hennes tanker der nede i total isolasjon, hvordan hun jobbet mentalt med seg selv, hvordan hun ble nødt til å underkaste seg den gale mannen som holdt henne fanget, samtidig som hun satte noen grenser, blant annet nektet hun å kalle ham Maestro, og hun nektet å knele for ham.

Midt i all galskapen føler hun også en slags sympati for mannen som holder henne fanget, hun ser at også han har sine problemer, dette er den ene personen hun  har å forholde seg til i 8 år, den eneste menneskelige kontakten hun har.

I begynnelsen var behandlingen «ikke så verst» i forhold til hva den seinere ble. Hun fikk en del av det hun ba om, som kjeks, bøker, en TV som hun kunne se video på, en radio, som var fast innstilt på en kanal i et annet land, så hun ikke kunne høre nyheter på et språk hun forstod. Det tok mange måneder før hun for første gang fikk komme ut av sitt fangehull. Det sjokket hun fikk da hun så hvor godt innegjemt hun var tok nesten fra henne gleden ved å slippe ut litt. Hun fikk denne gangen lov til å komme opp for å ta seg et bad. Dette var en av de tingene hun hadde elsket i sitt vanlige liv, og hun brukte de anledningene hun kunne til å drømme seg tilbake til den tiden. Hun fikk også malt cellen sin i samme farge som hun hadde på rommet hjemme, så hun kunne innbille seg selv at det var der hun var.

Hun inngikk en avtale med sitt fremtidige voksne jeg om at når hun en gang ble voksen skulle hun ut derfra. Gjerningsmannen på sin side gjorde det han kunne for å psyke henne ut. Det var nok en underdanig slave han ønsket seg, en som ville underkaste seg, og som han kunne få makt over, samtidig som han hadde selskap, for det var nok i bunn og grunn det han savnet.

Han sa til henne at foreldrene ikke savnet henne, at de ikke var glade i henne og andre ting som ville ta motet fra henne. Men merkelig nok klarte han ikke å knekke denne jenten, gjennom alle disse årene klarte hun å bevare fatningen, til tross for alt hun ble utsatt for.

For lidelsene stoppet ikke med kidnappingen, isolasjonen og den psykiske torturen. Hun ble utsatt for ufattelig mye fysisk mishandling. Hun skrev etter hvert ned det hun ble utsatt for, og det kunne være flere hundre slag på en dag. Han slo opp igjen eksisterende sår, i tillegg til dette måtte hun slave og jobbe for ham, både med rengjøring, oppussing, matlaging og det han ellers ba om. 

En annen måte han torturerte henne på var ved å nekte henne mat. Gjorde hun noe feil, sa hun ham i mot, snakket hun uten lov, kunne han la henne gå dagevis uten mat, flere ganger var hun nær ved å sulte i hjel. Hun var stadig på sultegrensen og veide perioder under 40 kilo.

Hun prøvde å ta livet sitt, uten å lykkes. Samtidig som alt dette skjedde hadde hun skrekken hengende over seg, hva som ville skje om noe skulle skje med ham når hun satt innestengt nede i cellen sin, hun vil sakte men sikkert sulte i hjel.

Mennesker som isoleres på den måten Natascha ble får svært raskt store fysiske og psykiske problemer i følge studier som er gjort. Selv mennesker som isoleres frivillig, får problemer selv etter svært kort tid. I et frivillig forsøk på 48 timer i total isolasjon i et helt mørkt rom for 6 personer, fikk personene hallusinasjoner, mistet totalt tidsfølelsen, og mistet evnen til å løse de enkleste oppgaver, som å komme på ord som begynner på f. En hadde mistet 36% av hukommelsen, flere var mye lettere påvirkelige enn før isolasjonen, de trodde på alt den første personen de møtte sa til de.

Denne type isolasjon opplevde Natascha stadig vekk, i tillegg til at hennes isolasjon ikke var frivillig, og innebar en stor andel frykt. Den eneste hun møtte etter all denne isolasjonen var kidnapperen, det er utrolig at hun ikke bukket under både mentalt og fysisk.

BBC har laget en dokumentar om dette forsøket. 

Nataschas historie er svært fascinerende og vel verdt å bruke tid på. Man finner også klipp på youtube som viser hennes fangehull gjennom alle disse årene. Selv om hun etter hvert fikk tilbringe en del tid oppe i huset, og også noen ganger ble tatt med ut, så var og ble dette stedet hennes fangehull. Hun våget ikke å be om hjelp fra andre, for hennes kidnapper hadde sagt han ville drepe enhver hun tok kontakt med, og hun tvilte ikke et sekund på at han mente alvor.

Det at hun faktisk en dag klarte å ta mot til seg og stikke av, godt hjulpet av at Priklopil fikk en telefon da de var ute og vasket bilen, er i grunn en sensasjon i seg selv, mennesker i situasjoner som hennes er vanligvis så ødelagte at en slik avgjørelse vil være uoverstigelig å ta.

Natascha Kampusch er virkelig en bemerkelsesverdig person.

Oslo = Mordor?

Oslo fremstår som en stadig mer guffen by. I mine øyne har den vært guffen lenge, men nå begynner det vel å bli en ganske utbredt enighet om det. Drap stadig oftere, voldtekter i skremmende høye tall, forslumming, bilbranner, ran, tigging og narkomane.

Det mest aktuelle nå er de ekstremt mange voldtektene som har rammet byens kvinner.

Som man reder ligger man, dette har politikerne lagt opp til gjennom den politikken de har ført. Man har sluppet inn store mengder mennesker man ikke kjenner bakgrunnen til, og/eller som i stor grad kommer fra steder i verden med et forkastelig kvinnesyn, så hvorfor er man forundret over å se resultatene som mange har advart om og ventet på, dette kan da ikke komme som noen overraskelse?

Det skrikes opp om mer politi, mer lys, mindre kratt! … , ja det er ikke måte på hvordan man skal omgå det som faktisk er problemet: for mange voldtektsforbrytere. For hvor mye politi må man ha for å ha et øye på hvert punkt der i byen? Mer politi er et blindspor. Jeg ser aldri politi som patruljerer her hvor jeg bor, merkelig da at vi aldri har hatt voldtekter her som jeg kjenner til.

Klarer man virkelig ikke å holde seg i selen uten å være overvåket av politiet, så har vi faktisk er kjempeproblem i dette landet, da kan vi jo ikke la folk gå løse lenger.

Allerede i 2003 advarte kripos-sjef Arne Huuse om at man burde begrense innvandringen for å få kontroll over den økende kriminaliteten. Selvsagt fikk han pepper for det, det var ikke der problemet lå. 

Neida. 

Og man fulgte ikke rådet, innvandringen har økt og økt, og det samme har kriminaliteten. Noen vet best. Det er ikke de med mest kunnskap, men de som skriker høyest og er flinkest til å albue seg opp og frem, karre seg til makt og selverklært respekt, mens de deler ut røde rasismekort og stempler enhver som sier dem i mot som det ondeste på jord. 

Hersketeknikk kaller man den slags.

Vi kommer aldri til å få bukt med dette problemet før vi stenger grensene, og sender ut av landet de av innvandrerne som er tatt for kriminelle handlinger. Verden er rett og slett et guffent sted, og den blir ikke mindre guffen av at også vårt land blir et guffent sted. Vil noen reddes til et bedre liv får de vise såpass respekt tilbake at de ikke behandler norske kvinner som søppel, det er vel i grunn det minste vi kan forlange.

Man får høre at det er brudd på menneskerettighetene å holde asylsøkere internert. Er det en menneskerett å få komme til Norge? Er det en menneskerett å få lyve om sin identitet? Hvorfor må noen ha visum, ellers kommer de ikke inn, mens andre kan komme her, (95 % av dem merkelig, men beleilig nok uten papirer), som så får vandre rundt i våre gater, uten at vi har rett til å vite om de er massemordere, krigsforbrytere, terrorister, pedofile, voldtektsforbrytere eller hva som helst annet vi ikke ønsker iblant oss, siden vi altså ikke vet hvem de er.

Mange ser ut til å mene at disse menneskenes rettigheter er viktigere enn norske kvinners rettigheter. Selv mange norske kvinner ser ut til å mene dette, er det dette som kalles Stockholmssydromet, eller er det rett og slett bare rein, gammeldags idioti?

Oslos politisjef hevder at dette er syke personer, men hvordan kan man være så sikker på det? Om man er opplært til at enkelte kvinner er verdiløse og dette kan man se av måten de kler og ter seg på, f.eks. ved å gå uten tildekking, siden det er for å hindre overgrep muslimske kvinner faktisk dekker seg til. Menn skal slippe ansvar, det er kvinnenes ansvar å hindre overgrep, gjennom å kle seg på en sømmelig måte, ikke gå ute alene, i alle fall ikke om kvelden, definitivt ikke beruset. Det er ikke nødvendigvis syke menn som bedriver dette, men det er menn fra syke kulturer, og mennene er blitt et resultat av nettopp den kulturen de er oppdratt i. Men dette er tabu, dette snakker vi altså bare ikke om.

Sauron ser ut til å ha slått seg ned i vår hovedstad. Orkene hans herjer, og de stakkars innbyggerne vet ikke sin arme råd. Så synd at Gandalf og Aragorn og deres venner glimrer med sitt fravær. Man hadde trengt noen modige helter nå, som tok ondet ved roten, tyren ved hornene, og som kunne dra sverdet og ta opp kampen.

Men det har vi ikke. Vår regjering sitter som kong Theodin, nedsløvet og nedstøvet med Ormtunge ved sin side. 

Ondskapen har slått rot, og vi har ingen helter som kan bekjempe den.