Litt om livet og litt om en bok..

Det begynner å bli en stund siden siste innlegg, det er flere grunner til det, en av dem er at jeg ikke helt vet hva jeg skal skrive om. Det skjer så mye fælt i verden, og skal man hele tiden kommentere dette blir man jo bare deprimert. Som den grusomme saken med gisselaksjonen i Algerie, men også nære ting, som bare denne siste helgen, hvor flere familier fikk sin tilværelse snudd på hodet på grunn av noen fryktelige trafikkulykker. Det kommer ganske tett innpå av og til, vi ble sittende i kø på grunn av den ene ulykken, og man gjør seg jo sine tanker om hvor skjørt livet er, når man sjekker nettet, mens man sitter der i køen og lurer på hva som skjer, og leser at en person er død, mens man ser ambulansene fra samme ulykke kjører forbi en.

Bare i Hordaland var det to fryktelige ulykker hvor to barn mistet sin mor og det ene barnet ble hardt skadd i den ene, og i en annen ulykke mistet tre barn både far og mor. I det ene øyeblikket er man en glad familie på tur, i neste øyeblikk er livet snudd på hodet, og marerittet et faktum.

Utenlands skjer det jo stadig store tragedier som både er uhell eller resultat av terror, men jo nærmere det kommer en selv, jo mer preget blir man personlig.

Det jeg egentlig hadde tenkt, var å skrive en bokanmeldelse av den siste boken til Håkan Nesser; "Himmel over London"..

Nesser er en av mine favorittforfattere. Han skriver mest krim, men ikke bare. «Beretningen om herr Roos» er en av hans bøker jeg likte godt, og som jeg ikke husker som det jeg vil kalle typisk krim, den jeg nå leste var derimot noe helt utenom det vanlige fra denne forfatteren.

For første gang hørte jeg en Nesserbok som lydbok. Jeg er alltid litt usikker på om jeg ville likt boken bedre eller dårligere om jeg hadde lest den selv. Boken ble lest av Anders Ribu, en erfaren lydbokleser, men jeg har ikke helt sansen for ham, han fremstår som litt snobbete, han passet ikke helt til teksten mener jeg.

Historien er ikke bare en, men flere, og det tar litt tid å fatte hva som foregår. Det begynner med en mann, Leonard Vermin, som er døende og samler familien til en siste bursdagsfeiring i London. Han har invitert sin samboer og hennes to barn, men også en for dem ukjent person, som vi også får høre historien til parallelt. Samtidig får man høre historien om Leonard og hans ungdomskjæreste, og på toppen av dette får man høre enda en historie, og en helt annen mann, som viser seg å være forfatteren av den andre historien… Det er en forunderlig fortelling, men jeg må vel si at for min del er det ikke denne boken av Nesser jeg først kommer til å anbefale for en som ikke har lest ham før, den ble kanskje litt spesiell for meg, og ikke så veldig spennende tross sitt underfundige budskap.

Så hva skal jeg si? Helt grei nok fortelling, men ikke det beste jeg har lest.

Nå har jeg derimot kommet på noe mer å skrive om, så da blir det kanskje ikke like lenge til neste innlegg… ;-)

Norsk kultur liksom?

De siste ukene har vært preget av den store kulturdebatten, diskusjonen om hva norsk kultur er, og hva vi eventuelt mister om vi utraderer den, som mange mener vi nå er godt i gang med.

Det er noe som heter å ikke se skogen for bare trær, mange har tydeligvis problemer med å se hva norsk kultur faktisk er. Noen gjør seg dummere enn de forhåpentligvis er, ja jeg håper faktisk det for deres egen del, ellers står det dårlig til under topplokket, og vrøvler om felen, som visstnok ikke opphavelig er norsk, og diverse matretter og andre uviktigheter. Akk o’ve, har noen noensinne klaget over at vi har fått for mange matretter å velge mellom i dette landet, og om man pynter seg i bunad eller sari, er det vel heller ikke så mange som henger seg opp i.

Men det var dette med skogen og trærne. Når man står midt oppi det, ser man kanskje ikke helt hva norsk kultur er, men når man mister den, vil man savne den.

Norsk kultur er, i alle fall der den ennå lever upåvirket videre, tillit, trygghet og det man nå har begynt å kalle naivitet. Det å stole på hverandre, det å ta et ord for et ord, stole på at det noen forteller deg faktisk er sannheten. Norsk kultur er respekt, i ordets rette forstand. Respekt for den som har gjort seg fortjent til det, ikke den som truer seg til det. Norsk kultur er ære, i ordets rette forstand. Det er viktig å ha ære, man setter sin ære i å være ærlig eller gjøre en god jobb for eksempel, man svindler ikke og snyter ikke, da taper man ære. Fremstår man som løgner eller tyv taper man ære. Mishandler man sin kone eller sine barn taper man ære, osv.

Norsk kultur er jordnærhet, tilbaketrukkethet, kanskje litt for mye avstand og redsel for å stikke seg frem. Man går ikke amok, man lider i stillhet, syter og klager kanskje, men tar ikke til gatene i vilt raseri og herjer og ødelegger.

Norsk kultur er kjærlighet til naturen, skog, fjell og sjø. Fiske og jakt. Naturopplevelser, skiturer, fjellturer. Norsk kultur er gjøre alt det beste man kan for sine barn, følge dem opp og beskytte dem.

Norsk kultur er likestilling og at alle skal ha like rettigheter og muligheter.

Norsk kultur er ytringsfrihet, personlig frihet, bevegelsesfrihet. Norsk kultur er empati og barmhjertighet, høflighet, felleskap og likeverd.

Men norsk kultur er også å ta til seg positive bidrag fra andre kulturer. Derfor er norsk kultur i dag også pizza, taco, pasta og mage andre matretter, som ikke var typisk norske for ganske få år siden.

I en del sammenhenger bruker man en u foran et ord, for å vise at noe er det motsatte. Uhell, usunn.. og ukultur. Det er lett å finne eksempler på ukultur, noe som ikke hører til vår kultur, og derfor er det motsatte. I løpet av de siste årene har vi sett denne type kulturelle og uønskede bidrag, som æresdrap, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Dette er IKKE en del av vår kultur, derimot er norsk kultur å respektere og beskytte andres kropper og forby noen å forgripe seg på og beskjære dem. Norsk kultur er retten til å velge sin egen livsledsager, og det er overhodet ikke under noen omstendighet akseptert eller respektert å drepe sine egne unger, uansett hva galt man måtte mene at de finner på. Man vil miste all ære og all respekt om man gjør slikt, i motsetning til en del andre kulturer, hvor man faktisk tilsynelatende redder sitt tapte ansikt ved å ta livet av sine egne barn.

Det er jo ellers litt merkelig at man snakker varmt og lenge om flerkultur og multikultur, og hvor viktig det er å la enhver som setter sine bein i dette landet få beholde sin kultur, mens det tilsynelatende ikke er så viktig å bevare vår egen, man klarer knapt å innse at man faktisk har en, og at den er fantastisk bra, blant de beste i verden. Noe som selvsagt også har en klare sammenheng med at dette landet er blant de aller beste i verden å bo i, og grunnen til at så mange valfarter hit.

Det skal selvsagt også sies at mange av disse tingene jeg har nevnt også kan være typiske for andre kulturer, og ikke unike for vår nødvendigvis, og det skal selvsagt også sies at også vi har negative ting som kan dras frem i vår kultur. Men det må alltid være et mål å legge bak seg det negative og ta til seg det positive fra nye kulturer. Man skal vel ikke påstå at vi har tatt til oss de negative ting fra andre kulturer jeg har nevnt, ennå, men det at man tillater negative ting fra andre kulturer å leve videre og blomstre her, uten å bli slått knallhardt ned på, vil på sikt antagelig også påvirke oss og vår tankegang. Aksepterer man at «deres» kvinner undertrykkes, vil man lettere på sikt akseptere at alle kvinner undertrykkes. Aksepterer man at noen ønsker å drepe homofile, vil synet på homofile som mindreverdige mennesker bre om seg, respekterer man at det er et voldsomt hat mot jøder, og aksepterer at det begrunnes med at det finnes en jødisk stat, godtar man også at jøder kan hates.

Det er selvsagt dette man bekymrer seg for, at negative holdninger og gjerninger skal bre stadig mer om seg, blant en stadig større gruppe mennesker, som på et tidspunkt blir såpass stor at man må begynne å lytte til dem. Og om man liker det eller ei må man forholde seg til, og kanskje tilpasse seg, og justere sin livsstil på grunn av dette. Som enkelte kvinner i en del Europeiske land allerede har måttet gjøre, når det gjelder hvor og når de kan bevege seg ute, og hvordan de kler seg, og hva de må tåle å høre og føle på kroppen.

Midt oppi denne suppen kom jo det såkalte tro- og livssynsutvalget frem med sine forvirrede konklusjoner. Man begynner jo å lure på hva som skal til for å sitte i et slikt utvalg. I alle fall ikke antydning til kritisk sans, sunt bondevett eller evnen til å se fremover, heller ikke evnen til å forstå og/eller respektere det store flertallet av folkets ønsker og vilje.

Konklusjonen deres ble altså at det bør tillates å bære religiøse plagg for politi og dommere, kirken skal ikke lenger ha vigselsrett, kort og greit skal ikke kirken ha noen fortinn fremfor andre trossamfunn, selv om den har vært del av vår kultur i cirka 1000 år, mens andre religioner skal løftes frem og likestilles.

Man trenger ikke hverken kreve eller forlange, man får det altså rett opp i hendene helt uten å behøve å anstrenge seg. Her kommer nok dette med å være naiv, godtroende og høflig inn i bildet, en ikke alltid like positiv del av vår kultur tydeligvis..

Det positive var å se den unisone enigheten blant så godt som alle som uttalte seg, hijab vil man ikke ha inn i politiet eller på dommere.  Og merkelig nok var det plutselig kulturministeren, som det tidligere ble hevdet ikke skulle befatte seg med spørsmål om norsk kultur, religion og innvandring, som vedtok at dette med hijab ikke skulle være tillat i politi og domstoler, forstå det den som kan. 

Sist ut av kandidat til de ledige plassene i dusteforbundet dukket opp av asken den svenske teater-regissøren Sofia frem. Hun hadde sett Kardemommeby, og var dypt sjokkert. Ikke bare var stykket dårlig, faktisk skadelig for barn, kvinnefiendtlig og led av mangel på multikultur, men sitatet «Du skal ikke plage andre du skal være grei og snill, og for øvrig kan du gjøre som du vil» var høyreekstremt!!

Man måtte faktisk le ganske høyt og ganske lenge av den kronikken hennes, men latteren går dessverre etter hvert over i gråt, for det er kvinner som henne vårt naboland er befengt med, det er kvinner og menn som henne som er i ferd med å ødelegge Sverige med sin krampefeminisme som ønsker å fjerne kjønnene (ikke tull nei, det skal hete hen, ikke hun og han) og sitt uendelige selvhat som på rekordtid er i ferd med å skifte ut den svenske befolkningen.

At hun faktisk ikke engang innser at tante Sophie må være enhver feminists fremste forbilde, der hun setter tre menn på plass på en gang og får dem til å gjøre husarbeid, er jo dog en smule underlig.

Og det er i alle fall et klart og tydelig bevis på at det å kalles høyreekstrem i dag, ikke sier noe som helst, om annet enn avsenderen.

Smarte dyr.

Jeg så nettopp et svært interessant program på nrk om dyr og intelligens.

Det begynte med en som hadde forsket på hund, og hadde lært opp hunden sin til å kunne navn på over 1000 leker! Han ga lekene et navn, så la han lekene frem for hunden, noen om gangen, og ba hunden plukke lekene etter navn. Dette var leker som han gjennom tid hadde lært hunden, men det viste også en gang han la en ny leke blant de andre. Da han ba om et navn hunden ikke kjente, ble den litt usikker, men siden alle de andre lekene hadde et kjent navn, brukte hunden eliminasjonsmetoden, og valgte så ut den ukjente leken, og på denne måten fikk også denne leken et navn som hunden ville huske.

Så var det noen ørkenrotter, eller noe lignende, husker ikke helt hva disse ble kalt. De hadde et språk som varslet fare. Ved å ta opp lydene dyrene laget for forskjellige fiender, som ørkenrev og grevling, oppdaget man at lydene var forskjellige, og det var også reaksjonene, man oppdaget at for ørkenrotte trengte de ikke gjemme seg, det var nok å vise at man hadde oppdaget faren, så ga reven opp, mens for grevlingen måtte man gjemme seg, for den ga seg ikke like lett.

En annen mann hadde lært seg mustangenes kroppsspråk. På den måten kunne han lese, men også snakke med og gi beskjeder til disse hestene. Han beveget en arm sånn eller sånn, og hesten forstod hva han mente, første gang han gjorde dette var med en vill hest, det er altså ikke språk han har lært hestene, men språk hestene hadde lært ham.

Man testet intelligensen til elefanter som måtte dra i hvert sitt tau for å få tak i noe godt å spise, de lærte raskt at det holdt ikke at den ene dro, de måtte begge dra, samtidig for å få tak i maten.

Man testet også ut hvordan elefanten oppfattet sitt eget speilbilde, og ved å male et kryss i pannen, som elefanten berørte med snabelen, viste man at elefanten faktisk forstod at den så på seg selv.

Så er det selvsagt aper. De omtalte dvergsjimpanser, som så vidt jeg forstår er bonoboer eller menneskeaper. Jeg leste en gang «Apehuset» av Sara Gruen, som omhandlet denne type aper, og som beskrev en del av det de viste i programmet. Der hadde en forsker lært seg å kommunisere med apene ved hjelp av plansjer med bilder som forstilte ord, og apen kunne på den måten forklare hva den hadde lyst til å spise, drikke, gjøre osv.

Vi fikk også se hvaler som oppsøkte mennesker og lot seg bli klappet, det viser seg at hvaler på samme måte som mennesker og aper har et stoff i hjernen som styrer følelser og empati, og hvalene hadde visst mye av dette.

Vi så kråker, som husket ansiktet til en mann som hadde fanget en av dem, varslet hverandre og tydelig var svært oppøst da mannen var ute og gikk gatelangs, selv etter flere år, og vi så fugler som latet som de gjemte mat, da de visste at en annen fugl så på, men som så gjemte maten et annet sted da den andre ikke fulgte med.

Det er litt av hvert som rører seg i hodet til våre null-to-og firbeinte venner der ute og..

Anbefaler dette programmet!

Mengele Zoo

Siste lydbok jeg har hørt, er Mengele Zoo av Gert Nygårdshaug. 

GN var for meg så godt som ukjent, dog begynte jeg en gang på en bok han hadde skrevet, men måtte legge den fra meg, da den var skrevet uten komma og punktum, noe som gjorde det ekstremt slitsomt og frustrerende å lese.

Denne hørte jeg derimot som lydbok, og den ble ypperlig lest av Helge Winther-Larsen, han er blant de beste jeg har hørt lese, og nå har jeg etter hvert hørt ganske mange lydbøker.

Boken Mengele Zoo hadde jeg hørt om, da den ble kåret til «Folkets favoritt» på litteraturfestivalen på Lillehammer i 2007, men det var også alt jeg visste.

Boken er skrevet så langt tilbake som 1989, altså for nesten 25 år siden. 

Handlingen begynner i et land i Sør-Amerika, vi får ikke vite hvilket, men hovedpersonen Mino vokser opp i en landsby i jungelen sammen med sin familie. De er ikke rike, men har det relativt bra, og Mino hjelper sin far med å fange store, flotte sommerfugler, som faren preparerer og selger. Men farer lurer, de forhatte «gringoene» som man aner at ikke bare Mino, men også forfatteren hater og forakter, driver utbygging av oljefelt i jungelen, og fortrenger og fordriver jungelens folk som lever der. En dag Mino fanger et prakteksemplar av en sommerfugl han aldri før har sett og vender hjem, finner han landsbyen og hele familien massakrert av de forhatte gringoene. 

Han flykter inn i jungelen og driver rundt der, hvor han så blir funnet av en omreisende magiker, som tar han til seg og oppdrar ham som sin sønn. Av ham lærer han mange kunster, men Mino har et hat i seg som av og til får alvorlige utslag, en gang i landsbyen drepte han og en kompis en mann fra de forhatte som kuet dem, på turne’ med magikeren Isidoro angriper han en amerikaner, og de må flykte.

De fortsetter på turen, men dramaet ender ikke her, da Isidoro blir drept når Minos hat nye høyder, og han fortsetter turen på egenhånd, med de oppsparte pengene de har tjent.

Mino treffer så på sitt livs kjærlighet Maria, men ennå er vi knapt i gang med historien, som fører til at Mino og tre venner ender opp som terrorister, hvor målet er å drepe de som ødelegger regnskogen, som for Mino er jordens hjerte, alt. Mennesker har ingen verdi, de menneskene som ødelegger jorden og på den måten menneskenes og dyrenes grunnlag minst av alle, de dreper Mino og hans venner som om de var insekter.

Boken er svært godt skrevet, og man griper seg i å sympatisere med terroristene som på snedig og utspekulert vis tar liv av mange mennesker som de mener fortjener det. 

Det argumenteres med at vi i dag aksepterer at uendelige mange mennesker sulter i hjel eller dør på andre måter, for at noen skal kunne tilegne seg rikdom på andres og naturens bekostning. Derfor er det da i terroristenes øyne ikke verre å drepe de som bevisst er med på å ødelegge det som holder liv i jorden og oss alle, regnskogene. Det er også her de 4 ser for seg at de skal slå seg ned, når de er ferdig med prosjektet sitt.

Boken er skrevet før 11. september og før mange av vår tids terroraksjoner. Jeg sjekket opp litt rundt UNA-bomberen, han opererte for så vidt på den tiden, men jeg fant ikke ut om det var kjent hvorfor han bedrev terror allerede da denne boken ble skrevet, og om det kan være der GN hentet sine ideer fra.  UNA-bomberen hadde noe av den samme tankegangen som Mino, han var motstander av den moderne sivilisasjonen og teknologi, og bosatte seg i en selvbygget hytte uten strøm og vann. 

Mino og gruppens hans sitt symbol er sommerfugler, først og fremst den blå Morphoen. Vi har en sommerfugl hengende på veggen hjemme, kjøpt en gang på en reise, en fin blå morpho…

GN er en mann langt til venstre politisk, og man aner tydelig hans hat og forakt for amerikanere spesielt,  de fremstilles som om de er onde alle som en.

Dette står på wikipedia:

Nygårdshaugs misnøye med USA er godt kjent. Etter angrepet på USA 11. september 2001, som han har markert med en plakett i egen hage, sto dette i avisen Klassekampen: «Forfatter Gert Nygårdshaug var ikke sen om å fortelle offentligheten at han ikke ville være med på ett minutts stillhet for USA etter terrorangrepene på landet. Nå gir han også sin fulle støtte til overlege Mads Gilbert og kirurg Hans Husum ved Regionsykehuset i Tromsø, som forsvarer terroristenes moralske rett til å angripe USA.»

Men uansett, dette er en bra bok, GN er en dyktig forfatter, og denne boken kan jeg anbefale, den får en til å tenke over livet, døden og hva som har verdi. Det er den første i en serie på tre, så nå er det vel å begynne på den neste..

God jul!

Jeg vil ønske alle mine faste lesere, og de som dumper innom i ny og en, en riktig god jul!

Vi får håpe på mange lyspunkter til neste år, skal prøve å fokusere litt mer på det som er bra fremover, det kan vel bli nok dårlige nyheter. Dagen i dag skal i alle fall nytes, med god mat, familie, god stemning og takknemlighet for at vi bor i et land med fred og demokrati!

GOD JUL!!

Snart jul for de heldige..

Julen nærmer seg med stormskritt, og som nordmenn flest er jeg i julemodus. De fleste gavene har jeg fått unna, ungene har bakt noe, men det gjenstår ennå litt, som pepperkaker og marsipan, og i dag bladde jeg opp 450 kroner for et juletre. Synes det var litt dyrt, men på den annen side bør man vel kanskje bare være glad for at man faktisk kan kjøpe et juletre helt uten komplikasjoner, noe som ikke lenger er noen selvfølge. Det har vært lite i norsk media om saken, men i Danmark ble det ballade uten like da flertallet i et borettslagstyre, som bestod av et flertall muslimer, hadde sagt nei til å kjøpe inn juletre og markere jul i borettslaget, selv om de nettopp hadde brukt mye mer penger på å feire Id.

Det ble protester, men man trenger vel ikke lure på hvem som gikk av med seieren. Det er som alltid den siden som er villig til å ty til vold, så styrets formann, en dansk kvinne som hadde bodd i samme leilighet de siste 30 år, fikk stein gjennom vinduet, og så seg til slutt nødt til å flytte fra sitt hjem, grunnet trusler og vold, fordi hun var blant dem som ville markere jul. I et helt «vanlig» borettslag, i Danmark. Man ble til slutt bedt om å gi opp saken, motstanden var for stor og for villig til å gå langt i å nå sitt mål, hindre julefeiring. Totalt absurd ble det da "anti-fascister", også kjent som de nye fascistene, gikk ut med løpesedler "stopp rasismen" til støtte for islamistene. ER det mulig??

Men enn så lenge kan jeg som sagt kjøpe et litt dyrt juletre helt uten andre komplikasjoner, enn spørsmålet om hvordan få det med seg hjem, uten å få bilen full av snø og kvae.

Hvor er forresten "antirasistene" som er så raskt på banen om islam kritiseres, når islams tilhengere helt åpenlyst nekter andre religioner å markere sin tros viktigste begivenhet, i et land som i 1000 år har vært kristent? De er tydeligvis mer opptatt med å demonstrere mot en liten gruppe anti-islamister, som ønsker å vise sin avsky for en voldsideologi, som andre omfavner og ikke ser noe galt i. Veldig få stiller opp sammen med anti-islamistene, som selvsagt får den lite ærefulle tittelen høyreekstreme, fordi de misliker islam. Det er og forblir merkelig hvordan man automatisk omtales som ekstrem om man er motstander av en voldsideologi, mens man bare er radikal om man derimot bruker vold for å kneble sine meningsmotstandere, som blitzerne gjorde her for noen uker siden.

Ikke så rart kanskje at ikke flere stiller i slike anti-islam-demoer. En ting er at man er stigmatisert lenge før man har åpnet munnen, en annen ting er vel at det er ikke akkurat de skarpeste knivene i skuffen og de som i best grad vet å formulere seg som ofte står bak slike demonstrasjoner. Det mangler dessverre en Ayaan Hirsi Ali eller en annen som klart og tydelig kan navigere seg elegant gjennom det minefeltet det er å skulle argumentere saklig for hvorfor man ikke liker ideologien islam, som mange føler er en viktig del av sitt liv, men som inneholder såpass mye ondskap at man som frihetselskende menneske faktisk burde være forpliktet til å påpeke feil og mangler ved. For de er mange og stygge.

Problemet er at mange begynner å snakke om muslimer, som det finnes mange varianter av, fremfor å kritisere ideologien islam, som i motsetning til mennesker ikke har følelser eller har rett på eller behov for beskyttelse. 

Det som kunne blitt en grusom terroraksjon i Tyskland ble avverget, eller for å si som sant var, gikk «galt» (burde vel kalles gikk rett) denne uken. En bombe like kraftig som Madrid-bomben, ble utløst, men gikk ikke av grunnet feilkobling.

Kanskje det hadde vært noe å arrangere en liten demonstrasjon mot? Hvor er sos-svindel og co og de såkalte antirasistene da? 

Hvis man misbruker «fredens religion», islam, til å begå terror er jo dette noe alle antivoldelige mennesker burde kunne enes om å demonstrere imot, for det stiller jo atter en gang denne fredelige religionen i et fryktelig dårlig lys. Eller om man faktisk bruker islam som den var tenkt, til å drepe en masse uskyldige mennesker, er det også noe alle antivoldeloge burde kunne demonstrere imot, så hvor er de alle mann?

Jo de demonstrerer heller i praksis FOR islam, men vet de faktisk hva det er de forherliger?

Det håper jeg virkelig ikke, for da er vi virkelig ille ute.