De for evig krenkede

En stakket stund. En dag, kanskje to, var fokuset og sympatien fra så godt som alle, i alle fall de med et noenlunde demokratisk sinnelag, rettet mot de 17 som så rått og brutalt mistet livet i Paris i forrige uke.

Men så kommer de evig krenkede atter en gang på banen, og fokuset flyttes.

De ubeskrivelig ufølsomme og frekke navlebeskuerne var raskt på banen og akk så krenket igjen. Noen er bare så utrolig utsatte altså, også så helt ufortjent da..

Noen har dog våknet siden sist runde med karikaturer, deriblant flere avisredaktører, nrk og TV2. De viser nå, som den naturligste ting i verden, (noe det også er, og som siste gang fremstod som veldig rart at de ikke gjorde), tegningene opp og i mente. 

Men de krenkede, de lider og lider. De støtter ytringsfrihet, MEN det gjelder ikke islam og deres såkalte profet. De krenker gjerne selv på den mest usmakelige måte, ofte ved å drive gjøn med Holocaust eller ved et aldeles perverst språkbruk, men ingen skal kunne krenke dem. De mener tydeligvis at det å gjøre narr av, eller ikke engang nødvendigvis det, men faktisk bare tegne, en mann som har vært død i 1400 år, er verre enn å drepe 17 mennesker. Om man da ikke skal ta med alle de andre tusenvis som drepes årlig i islams navn. Og hva mobiliserer de demonstrasjoner for? Ikke drepte mennesker, men fornærmede profeter. Eller det stemmer vel ikke helt, fornærmede muslimer, på vegne av en forlengst avdød mann. 

Raseriet er aldri så intenst og voldsomt som når noen har fornærmet islam.

Og samtidig kaller de opp sine sønner etter samme mann man ikke kan tegne. Om ungen vokser opp til et krapyl, en kriminell eller en drittsekk bærer han fremdeles Muhammeds navn, hvor krenkende er ikke det for den avdøde? 

Det er ingen logikk i denne påtatte krenketheten, annet enn at de er vant med, og har som mål, å være offer, og få spesialbehandling. Som noen sa, man blir ikke krenket, man lar seg krenke. Det går an å heve seg over ting, det går an å fnyse og gå videre om man blir snurt og fornærmet. Det går ikke an å kreve, forvente å få, og attpåtil få spesialbehandling, som de faktisk har som mål. Dette kalles diskriminering, det er rasisme, det er helt uholdbart. Det tristeste er at også mange nordmenn mener at muslimene må få spesialbehandling, fordi de blir så sinte av en tegning.

Vel, Theo van Gogh ble drept for å ha laget en film om kvinneundertrykkingen i islam, skal man ikke kunne kritisere kvinneundertrykkelse fra grupper som kan komme til å ty til vold?

Og om man føyer dem i dette, hva blir det neste de kan finne på å føle seg krenket for? Lettkledde kvinner, homofile som leier på gaten, at din datter går med utildekket hår? Når skal vi sette foten ned, SKAL vi sette foten ned?

Noen skjønner overhodet ikke symbolikk, hvor viktig det er for noen å ha makt over andre, hva en slik seier gir dem og at man ikke kan underkaste seg for å få fred, for den freden er uansett bare midlertidig. Man er med på å skyve en grense for å få fred, men problemet er at grensen skyves feil vei, og freden er over neste gang noen blir snurt, sur og krenket.

For all del, tenk deg om. Freden og friheten kommer ikke rekende på en fjøl. For rundt 70 år siden ofret millioner av mennesker livene sine for friheten vi nå nyter godt av, og den kan ikke vi naive, sedate pyser skusle bort til fordel for krenkede, selvopptatte sytepaver uten empati.

Man hører ofte at man ikke skal hive bensin på bålet. Hvorfor ikke, det er en effektiv måte å brenne opp bålet på, det blusser opp en stund, så er det borte. Bålet er der, det er en samling med skrot, like greit å bli kvitt det.

En krigserklæring presterer denne mannen å si. Som om ikke den som dreper allerede har startet krigen, som om noen kan ta dette på alvor.

Bah, hvor er de 70 jomfruene? Sammen med gjengen til Charlie, tapere!

Og fremdeles driver den ene etter den andre av våre selvutnevnte intellektuelle og hevder, hardnakket, intenst og med pågangsmot, at islam er en fredelig religion, eller at man ikke må såre muslimer. Islam, som har dødsstraff for frafall og homofili, og hvor en av deres mange unge menn nylig sa: «Å fornærme profeten (fred være med ham) er en av de verste og mest forbudte handlinger, det er en vantro handling og innebærer frafall fra islam. De lærde er enige om at dette gjelder, spøk eller ei. Den som gjør dette skal henrettes, også om han angrer, og uansett om han er muslim eller vantro.»

Hva i dette utsagnet er mest fredelig, hva tiltaler de såkalte intellektuelle mest, er det slikt man skal strekke seg langt for ikke å såre?

Hvorfor må man i det uendelige, og uten å løfte hodet opp av sanden og se seg omkring, så påståelig hevde at denne grusomme ideologien er fredelig, kan man ikke lese, kan man ikke tenke, kan man ikke koble, kan man ikke se og kan man ikke høre?

Når jeg leser kommentarer på nett som sier man ikke må tegne og at islam er fredelig tenker jeg ofte at vi er et folk som ikke fortjener bedre, de dumme ser ut til å være i flertall, de feige og naive leder og bestemmer. 

Vi andre får skaffe oss en hobby, så vi kan få tankene over på noe annet, før frustrasjonen og hjerteinfarktet tar oss for godt.

Lars, Kurt og Charlie, de virkelige heltene.

Man skulle kanskje ikke tro at i år 2015 er det karikaturtegnere som går fremst i krigen for et fritt og demokratisk Europa, men sånn er det blitt.

Det grusomme som skjedde i Paris i går har nok mange forventet kunne skje, dog ikke i så stor skala. Tegnere som Kurt Westergaard og Lars Wilks har begge vært utsatte for drapsforsøk, i tillegg til brannforsøk mot Charlie Hebdo, så at noen av terroristene en gang skulle lykkes i sitt syke forsett var vel dessverre å frykte. At de skulle klare å drepe 12 personer og skade enda flere, kom derimot som et stort sjokk. Selv om man kanskje ikke lenger burde la seg sjokkere over islams tilhengeres råskap, ondskap og barbarisme, etter å ha sett så mange forferdelige eksempler på hvor grenseløse deres gjerninger og hat kan være.

Siden første runde med Muhammed-karikaturer og bråket rundt disse for snart 10 år siden, har dette vært noe av det som har engasjert og provosert meg sterkest. Feigheten, unnfallenheten og den totalt manglende evnen mange hadde til å se hvor symbolsk viktig dette var. Igjen og igjen hørte man «Vi TRENGER jo ikke å tegne, det er jo ikke nødvendig å provosere» 

Jo det er det, og det var det. Man må luke ut uvesenet med en gang man merker at det er der, før det får vokse seg sterkere, før det får troen på at her er man velkommen og akseptert, og før man venner seg til at det er der og glemmer at det var en tid før. Hadde man tatt kampen da, hadde man stått sammen da, kunne kanskje dette som nå skjedde vært unngått. Hadde alle tatt sin del, hadde alle aviser og blader publisert sin tegning, ville man spredd ansvaret og «skylden» så vidt og bredt at det ikke var noen få å legge skylden på, og en umulig oppgave å straffe alle de ulydige. Så kunne vi stått med rak rygg i dag, og dette ville kanskje ikke ha skjedd.

Men vi lot Kurt Westergaard, Jyllandsposten, Selbekk, Magazinet, Lars Wilks, Charlie Hebdo og de få modige andre stå alene. Ikke nok med det, vi (eller våre «ansvarlige» politikere og pressen) la til dels skylden på ofrene og mente de ba om det. Så godt som ingen kunstnere forsvarte eller støttet sine drapstruede kolleger. Fy for en skam!! Det har tatt meg snart 10 år å roe meg sånn noenlunde ned etter det som da skjedde, jeg var ennå ikke helt i mål, og så skjer dette.

Feige, feige Støre krøp, løy og skrapte. Jens viste sitt sanne jeg. Offeret ansvarlig for voldelige represalier?  Virkelig? Stakkars Selbekk måtte stå skolerett og unnskylde seg overfor barbarene, med biskoper, imamer og ministre i flokk rundt. Her hadde man reddet situasjonen gitt, her kunne man lulle seg videre inn i fredens religion-boblen, mens alle med litt gangsyn forstod at her skyver man bare problemene foran seg, og får de i fanget 10-doblet seinere. Å ikke plukke ut det råtne eplet fra kassen fører bare til at råten får spre seg.

Kun ved å provosere alt man er god for vil man få en oversikt over hva som ulmer, det var skremmende å se sinnet den gang, også fra såkalte moderate muslimer, hva skjuler seg vel ikke da i hodet på de mer ekstreme?

Det er vanskelig å være elsket av slike idioter

Holdningene må man få opp og frem i lyset og slå i hjel. Ikke menneskene, men det de bærer i seg av hat, og klarer man ikke dette, må man for guds skyld stoppe elven av flere med samme holdninger som strømmer inn i blant oss. 

Man hører og leser hele tiden at islamistene ikke følger den sanne islam. Kanskje bør de såkalte moderate muslimene heller gå i seg selv og spørre seg om det er DE som ikke følger den sanne islam? Kanskje bør de studere Muhammeds liv og levesett. I stedet for å se bort fra de verste tingene han sa og gjorde, bør de tenke over at han faktisk gjorde det, og om det er rett å følge en sånn mann. Er han det beste mennesket som noensinne har levd, når hans budskap i så ekstrem grad kan tolkes til å begå massedrap, voldtekter og straffe mennesker kun for å leve sine liv som de selv ønsker? Dødsstraff for frafall, hva sier det deg, minner det mye om fred, er det en god mann som befaler dette? 

Er Muhammed og hans Allah noe å samle på, når så mye blod flyter i denne religionens fotspor, den gang som i dag? Finnes det et bedre alternativ? Finnes det en snillere Gud man kan tro på, eller kan man rett og slett vurdere å bli ateist, som Ayaan Hirsi Ali? Jeg kan ikke annet enn å trygle og be om at dagens muslimer, alle som en, setter seg ned og tenker grundig gjennom hvilken tro de faktisk tilhører, og om den er verdt å holde seg til. Det er, enn så lenge, ikke dødsstraff for frafall her i landet i alle fall.

Strømmen går uavlatelig fra muslimske land til vestlige, aldri andre veien. Et frihetselskende menneske har ingenting å hente i et muslimsk land, unntatt kanskje litt sol og varme, og det finner man like godt mange andre steder. Den muslimske verden har tilsynelatende ingenting å bidra med, den river i stor grad ned det andre bygger opp, den truer, dreper og undertrykker, men de som flytter vekk legger dessverre stort sett ikke holdningene sine bak seg når de emigrerer. De tar holdningene og levesettet med seg. Noen, ikke alle, men for mange ønsker ikke virkelig frihet, bare materielle goder, pengene våre, verdiene våre. Verdier vi har fordi vi har bygget opp, fremfor å rive ned. Norge var et fattig land, etter krigen bygget våre besteforeldre landet. Så fant vi olje og ting eskalerte, men vi har i oss dette med å jobbe, dele, leve i trygghet og fred med våre naboer. Tenke godt om andre og gi dem en sjanse. Norge var et trygt samfunn hvor man kunne stole på hverandre og si hva man mente. Ingen ble så krenket at de gikk inn for å drepe deg for dine meninger. Få gikk inn for å rive ned det andre hadde bygget. 

Nå er tryggheten borte. Sist jeg var i Oslo var det plastposer over boss-spannene og politiet gikk rundt og så etter terrorister. 

Islam er og blir problemet. Ingen stiller spørsmål ved om det finnes grader av nazisme, ingen babler om at det var de ekstreme nazistene, som ikke forstod ideologien rett, som utryddet jødene. Det fantes en masse "moderate" nazister som aldri gjorde noen fortred. So what, frikjenner det deres onde ideologi? Man trenger ikke studere islam særlig grundig og lenge for å se at jo, problemet ER islam, det er der de finner alt de tror på, disse såkalte islamistene. Hvor ellers skulle de hente det i fra?

Når skal man våge å be muslimene ta et valg, islam eller demokrati og et sivilisert samfunn? For det ser dessverre ikke ut til at islam og siviliserte samfunn går særlig godt sammen. 

Atter en gang kom terroristene fra en flokk, atter en gang er islam involvert i terror. NÅR skal vi sette foten ned og våge å si høyt og tydelig at jo, islam ER problemet. Et problem vi ikke ønsker mer av i dette landet.

Og om noen skulle ønske å drepe meg for å si dette, bekrefter det bedre enn noe annet at JO, jeg har rett.

Vi har nettopp flyttet, og så langt er ingen bilder hengt opp på veggene.

For å aldri glemme  at det finnes mennesker i Europa i dag som er drapstruet for sine meninger og sine tegninger, kjøpte jeg for flere år siden et signert bilde av Kurt Westergaard og av Lars Wilks sine karikaturer.

I går dro jeg frem disse, de står nå plassert godt synlig i stuen.

Og der skal de stå. 

Jeg skal aldri glemme at mennesker i Europa i dag må ofre sine liv for ytringsfriheten.