Ut på tur med Drum

Jeg, Fredric Drum og Helge Winther-Larsen har gått mye tur i det siste, og man kan ikke si annet enn at de er usedvanlig gode turkamerater. Gert Nygårdshaug er fremdeles på tapetet, han skriver disse bøkene, som jeg har fått stor sans for, og ikke minst har jeg sansen for Winther-Larsen som er min favoritt-oppleser for tiden. Kanskje noensinne, faktisk, nå har jeg etter hvert hørt en del. 

Jeg har lagt lydbøkene over på mobiltelefonen, og hører altså på bøkene mens jeg går tur, noe jeg prøver å gjøre minst en time hver dag, da er det kjekt å ha gode kompiser med seg.

Spesielt de bøkene som er å finne som mp3 er kjekke, for de er lette å legge over på mobilen, da alt er på en cd og tar liten plass.

Siden sist har det gått i «Honningkrukken», «Dødens codex», «Det niende prinsipp», «Den balsamerte ulven» og nå er jeg i gang med «Liljer fra Jerusalem». Alle disse bøkene handler om den ganske modige og kunnskapsrike Fredric Drum og etter hvert også hans noe sære slektning politietterforskeren Skarphedin Olsen. Bøkene er både spennende og morsomme, og forfatteren har tydeligvis mye kunnskap om alt fra vin til fluefiske og gamle kulturer, skriftspråk og han har en forkjærlighet for sære navn. Bøkene er fantasifulle, historiene ganske fantastiske til tider, men denne forfatteren burde helt klart være bedre kjent som krimforfatter, han er virkelig noe for seg selv. Som lydbøker med denne oppleser er de rett og slett genialt bra, mener nå jeg. Og lydbøker når man går tur er svært godt selskap, man kan gå lenge på denne måten!

Ellers har jeg lest 4 bøker av 4 av mine favorittforfattere på rekke og rad nå, og det var en litt spesiell opplevelse, for da fikk jeg virkelig sammenlignet de forskjellige forfatterne med de andre friskt i minne. Først ute var «De sørgende», den siste til Håkan Nesser, en av mine svenske favoritter. Boken var ganske «rolig» om man kan si det på den måten, ikke så mye action, og hovedpersonen Barbarotti har nettopp mistet sin kone, noe som setter sitt preg på historien. Men Nesser er Nesser, og han skriver som alltid bra, så boken er grei den, men kanskje litt mer stillferdig enn andre i denne sjangeren.

Neste ut var «Svik», den siste til Trude Teige. Jeg har likt godt hennes to første bøker, dette er så vidt jeg vet hennes tredje, men den klarte aldri helt å fenge meg. Der de andre til tider var svært spennende, synes jeg denne manglet dette og de stedene den kunne vært spennende ble det litt ødelagt av at man tenkte at nå handlet hovedpersonen totalt idiotisk. Historien er delvis fra krigen og delvis fra nåtiden, men dessverre fenger den ikke særlig, og skal du lese noe av denne forfatteren, som fortjener lesere for sine to første bøker, så velg heller en av dem.

Så var det Lars Kepler siste «Sandmannen» sin tur, og da ble det fart i sakene. Denne boken var svært spennende, selv om man kan kritisere den for å være en smule urealistisk, så er det en utrolig spennende og fengende historie, forfatterne har en enorm fantasi, og her er det ikke mange dødpunkter. Dette er en bok jeg kan anbefale om du liker krim.

Så kommer jeg til en av mine gamle favoritter Elizabeth George og hennes siste: «En løgn å tro på». Etter at hun «tok livet» av hovedpersonen Lynleys sympatiske kone Helen i en av de siste bøkene,er ikke ting helt som før, jeg forstår egentlig ikke hvorfor forfatteren kvitter seg med en av de bra hovedpersonene. Denne boken var tam, langdryg, kjedelig og til slutt viser den seg å være ganske meningsløs. Dessverre er det mest «koke suppe på en spiker», og også her reagerer man på noen av hovedpersonenes merkelige oppførsel. Jeg ble dessverre ganske skuffet over denne historien, og boken er alt for lang med tanke på dens innhold. Det er dessuten en del irriterende trykkfeil, så man får inntrykk at det har gått litt fort i svingene med å få denne på trykk. Les heller en annen bok av denne damen, det fortjener hun. Greit nok at hun skriver bra, men det er det mange som gjør, så innholdet bør også ha litt ved seg.

Hva har skjedd denne uken da?

Det skjer så mye groteskt, absurd og grusomt for tiden at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne om man har tenkt å ta for seg det som foregår.

Jeg kan jo begynne med situasjonen i Sverige. Sverige er virkelig landet som er ute å Kjøre, med stor K ja, og som har havnet der helt frivillig, med åpne øyne og stø hånd på rattet. Nå er de der vi venter å finne dem, på vei rett utfor stupet. Kan man si annet enn «lykke til, dette har dere fortjent»? Man kan jo selvsagt si "stakkars" og, til de som har kjempet imot galskapen, men de ser det ut til å være ganske få av. Eller de er blitt så til de grader kneblet og truet til taushet at man knapt skimter dem. For i Sverige er det ikke noen kjære mor om du har andre meninger enn den tillatte.

Noen av dem det er synd på er jo f.eks de som jobber i brannvesenet, og som forsiktig tar til motmæle mot å bli utpekt som skyteskive, mens de prøver å redde andres liv og eiendom. Pøbelen er virkelig de dummeste av de dumme, de mest hjernedøde av de tomskallede, når de raserer eget nabolag og går til angrep på hjelpepersonell, men det er altså det nivået det ligger på. Og disse menneskene har svenskene invitert og tatt imot. Sydd puter under armene på, og skjult sannheten om kriminaliteten de bedriver for sitt eget folk. Som man reder ligger man, skal bli interessant å se hvordan dette skal gå. Nei, ikke interessant, trist.

Mer tror jeg ikke jeg gidder å si om den saken, dette er ikke noe nytt, men at det skjer i Stockholm er vel kanskje noe de ikke hadde forventet, de har jo ellers Malmø og Gøteborg til den slags. Men sånn er det med pest, det har en tendens til å spre seg.

Bare en liten ting kan forresten være verdt å nevne, denne søte lille saken fra vårt, ja her sliter jeg faktisk med å finne et passende adjektiv, naboland, hvor man skriver ut parkeringsbøter til utbrente biler. Ordnung muss sein.

 

Opptøyene i Sverige startet tilsynelatende med at en mann ble drept av politiet mens han gikk amok med machete. Om man går amok med machete og ikke blir stoppet av polititet kan det gå som i England, der en stakkars tilfeldig soldat, (og det er verdt å huske på at «soldat» er en ung mann i sin beste alder som har tatt på seg å forsvare sitt hjemland, det er ikke en maskin eller en kriminell) ble halshugget på åpen gate av en av Muhammeds gode kamerater. Også Storbritannia kan takke seg selv og sin egen idioti med hva de har sluppet inn i landet. Man får ikke alltid i pose og sekk.

Av andre interessante nyhetssaker siste uken kan man jo nevne problemer med begravelser i Trondheim. Landet flommer stadig mer over av tiggere, og i den åpne kirken har noen av dem slått seg til. Men noen av disse ser ut til å mangle både folkeskikk og respekt for andre mennesker, der de snakker høyt i mobiltelefon under begravelser, sperrer for kisten når den skal bæres ut, i sin iver etter å tigge penger av gravfølget. Problemet forklares med at de har en annen kultur, kanskje det er best at vi utsetter begravelsene til høsten, så vi ikke kommer i skade for å forkludre noens kultur? Det skulle jo tatt seg ut!

 

Hege Storhaug hadde en kronikk i Aftenposten som ble svært godt lagt merke til. Hun påpekte det merkelige faktum av media var taus om informasjonen Finansavisen hadde publisert om at hver ikke-vestlige innvandrer i snitt koster det norske samfunnet 4,1 millioner kroner gjennom et livsløp. Hjelp, den store løgnen om at vi må ha innvandring og at dette er positivt for oss er i ferd med å bli avslørt. Hva gjør man da? 

Jo, man kan jo gjøre som Høyremannen Dag Terje Klarp Solvang, som truet sine Facebook-venner med at om de videreformidlet fakta og tall, dvs. linket til Hege Storhaugs artikkel, ville han fjerne dem som Facbook-venn. Så mye for ytringsfrihet, respekt for andres meninger, og ikke minst det å forholde seg til fakta og tall som beviselig er sanne. Nå ble heldigvis denne tullebukken stående der til spott og spe i et merkelig lys, og jeg vil vel tro at mange av facebook-vennene hans har vett til å slette ham først. Han fikk såpass mye motbør i kommentarfeltet at det ser ut til at det nå er fjernet.

Vi kan jo også nevne den svenske fascist-spesialisten, etter eget utsagn om ikke annet, som hadde århundrets, tror vi må ta såpass i, vissvass på trykk i Aftenposten denne uken. Mannen som skryter av en utdanning han visstnok ikke kan dokumentere at han har, stempler så godt som alle som ikke var enig med han i det meste som fascister, for å komme med et enkelt resyme’ av de forvirrede utsagnene. Helt på nivå med hun som mente at Kardemomme by var høyreekstremt og kvinnefiendtlig, og han som mente at boken om ved var rasistisk.

Svenskene er rett og slett ikke vel bevarte. Det kan jeg vel enn så lenge si, siden flertallet ennå er hvite og derfor ikke kan stigmatiseres eller utsettes for rasisme. Men det er definitivt bare et tidsspørsmål, i mellomtiden får vi kose oss med stadig med absurde avisinnlegg, fra den svenske selvutnevnte eliten, men om du virkelig vil vite hva som skjer i Sveige er det nok best å følge med på avpixlat.